Polyesterkongen – i en bokhandel nær deg!
«Polyesterkongen» Anton dukket opp på et skrivekurs. Fra Tone Larsens fantasi fant han veien ut i et bokmanus. Nå kan du lese romanen.
Kan du fortelle oss litt om boken?
Vi lever i en verden der det foregår mange tragedier og mye galskap. Jeg har stor interesse for hvordan preging i barndommen skaper forskjellige personligheter, og for de psykologiske spillene som foregår bak tilsynelatende glatte fasader.
Polyeseter-KONGEN er hva jeg vil kalle en mørk komedie. Jeg ville skrive en underholdende roman, med et alvorlig tema i bunnen. Vise en skakkjørt mann som til slutt brøyter seg ut av sine egne stengsler, via en form for kreativ prosess
Romanen handler om den ellers så pliktoppfyllende journalisten Anton (34) som en varm sommerdag flykter fra jobben og fra den innpåslitne regnskapssjefen Kikki. Med en rosa morgenkåpe i polyester, og med et lager med klementiner som de eneste sikre holdepunktene i livet, burer han seg inne i leiligheten. Her innhentes han likevel av sine kvinnelige plageånder fra fortid og nåtid, i en bisarr karusell av frykt og fryd, skyld og skam.
Hvordan begynte arbeidet med denne boken - hadde du en klar idé helt fra starten?
Jeg hadde ikke en klar idé fra starten. Arbeidet med denne boken startet på et GF2-kurs vinteren 2009, uten at jeg selv var klar over at det skulle føre til en roman. Romanskikkelsen ble rett og slett “unnfanget” på dette kurset. Teksten jeg leverte inn på slutten av kurset er blitt starten på boken, om enn i noe redigert form.
 |
| Tone Larsen |
Hvordan artet så skriveprosessen seg videre?
På gf3-kurset samme år utviklet jeg storyen og så den hele tiden i lys av nye leksjoner og gode råd. Slik fikk jeg hevet kvaliteten betraktelig. Etter kurset skrev jeg romanen ferdig og lot den ligge noen måneder for å få litt avstand til den, slik at jeg skulle klare å se den med “nye” øyne. Man blir fort blind for eget stoff. Deretter foretok jeg en ganske stor omskriving og sendte den inn til flere forlag. Jeg var heldig, jeg fikk konsulentuttalelser, og skjønte at det var nødvendig å redigere den nok en gang. Til sammen brukte jeg to år på denne prosessen.
Når fant du ut at du ville skrive?
For cirka ti år siden utdannet jeg meg til kunst- og uttrykksterapeut. Her jobbet vi blant annet med kreativ skriving, og jeg ble bitt av basillen. Dette var noe jeg likte å holde på med. Siden har jeg skrevet og etter hvert vokste drømmen om å få utgitt en roman.
Du har både gått på Eratu-kurs og benyttet deg av manusutvikling; hvilke erfaringer har du med det, og hva har det hatt å si for boken?
Jeg hadde etter hvert skrevet flere romaner som, etter refusjoner fra forlagene, havnet i skuffen. Jeg fant ut at jeg var nødt til å lære meg mer om skriving og meldte meg på Eratu-kurs. Da begynte det å skje noe både med meg og med tekstene mine.
Tidligere syntes jeg det var litt flaut å si at jeg drev med denne skrivingen. Jeg hadde en kritiker i hodet mitt. “Hvem tror du at du er, da!? Tror du at du kan skrive noe som andre gidder å lese?”
På skrivekursene opplevde jeg en økende trygghet og fikk en tillit til at dette var noe jeg kunne lære. Dette kunne også jeg få til!
Jeg har lært hvordan en fortelling kan bygges opp for at den skal engasjere leseren. Jeg har fått med meg en stor sekk med konkrete råd og fortellertekniske virkemidler som jeg kan bruke når jeg skriver. Jeg vet mye om hvordan jeg kan strukturere alle bitene i en fortelling. Jeg starter ikke på “bunnen” mer. Jeg har tilegnet meg mye kunnskap om skrive- og fortellerfaget!
Gjennom disse kursene føler jeg at jeg har utviklet min egen fortellerstemme, og jeg har lært meg å se stoffet mitt tydeligere utefra. Jeg klarer i mye større grad å vurdere kvaliteten på det jeg skriver.
Og så er det det med å skrive i en gruppe.
Det gir en god følelse av fellesskap, det er inspirerende og utrolig lærerikt.
På kursene blir man sett av andre som skriver. Man kan forske ut og prøve seg blant likesinnede. Få konstruktiv kritikk og lære hvordan det man skriver kan bli enda bedre. Når man har "vist" stoffet sitt til andre her inne på Eratu, ser man det straks med nye øyne, man klarer å se stoffet sitt slik leseren ser det. Da ser man lettere hvor det skorter og hva som kan forbedres. Tilbakemeldinger fra lærere og medelever får en til å stille seg selv de riktige spørsmålene. Slik opplever jeg at jeg blir min egen diskusjonspartner og i stand til å drøfte teksten ved hjelp av flere stemmer inn i meg selv.
Eratu-kursene har mye å si for at min bok er en bok jeg er stolt av, og at den i det hele tatt har kommet så langt at den er blitt utgitt. Når jeg ser tilbake på manus jeg skrev i tiden før jeg begynte på kurs, gremmer jeg meg og tenker at det var endelig godt at det ble refusert…
Jeg har akkurat startet skrivingen av en ny roman nå. I den forbindelsen meldte jeg meg på Eratu 4.1-kurset fordi jeg følte at jeg trengte litt press på meg til å komme i gang. Og det har vært en pangstart. Det å skrive i en gruppe, å få sett tekstene sine “utefra”, av kursdeltagere og ledere, og å få lov å studere andres prosesser og tilbakemeldinger, det er fortsatt inspirerende og lærerikt:-))
Hvilke erfaringer - på godt og vondt - har du med veien mot utgivelse generelt, og da spesielt med forlagsverdenen?
Det er veldig vanskelig å komme igjennom nåløyet hos de store forlagene. Det er så mange som sender inn, og oftest får man bare en refusjon i form av et to linjers standardbrev.
Etter å ha gjennomgått manusutvikling på et av mine manus, og etter å ha tatt flere av gode fortellinger-kursene opplevde jeg at jeg fikk ordentlige konsulentuttalelser fra forlagene, ikke bare et standardbrev på to linjer. Jippi! Da hadde de i alle fall likt stoffet mitt så godt at de ville bruke tid på det. Og jeg fikk nyttige tilbakemeldinger som jeg kunne bruke til å forbedre stoffet ytterligere.
Frustrasjonen var at tilbakemeldingene kunne variere veldig. Et manus som ble rost i én konsulentuttalelse kunne bli slaktet i en annen.
På Forlaget Norske Bøker hvor min roman er gitt ut er man med på å betale omkostningene ved utgivelse selv, og de slipper igjennom en større prosent utgivelser enn de “store” forlagene. Men de tar ikke inn alt, da de vil opprettholde en god kvalitet på det de gir ut, og det er betryggende..
Hva er dine beste tips til andre som drømmer om å gi ut bok
Hvis du har veldig lyst å gi ut en bok må du være innstilt på å bruke mye tid på skriving. Og du må være villig til å bruke mye tid på å bearbeide og jobbe med den teksten du allerede har skrevet. En tekst kan stort sett alltid forbedres. Og gå på kurs! Det er uten tvil mange fortellertekniske råd som det er nødvendig å lære seg og lytte til for å klare å skrive en fortelling på en best mulig måte. På skrivekurs får du dessuten hjelp til å se teksten din utefra, og det er en uvurderlig hjelp til kunne forbedre den.
Det er mulig å få det til, ikke gi opp. Bare vær innstilt på at det tar tid å utvikle et manus som er så godt at det skiller seg ut som en vinner i den store haugen med manus som strømmer inn hos forlagene hver eneste uke.
Kommer det flere bøker fra deg?
Det gjør det! Jeg har akkurat startet arbeidet med et nytt manus nå. Med full jobb ved siden av har jeg satt meg som mål å ha det ferdig om to år.