TIL HIMMELS MED ANNE METTE SANNES

Anne Mette Sannes er forfatteren bak en av høstens mest omtalte barnebokutgivelser. Hun debuterer som forfatter med boken 3 dager ved Alcor på Mavkot forlag. Hun har brukt både fagkonsulent og profesjonelle tekstkonsulenter i arbeidet med boken, men mener også at den som vil skrive bok må bruke mye tid alene med teksten. I dette intervjuet deler hun sine erfaringer om veien fra idé til bok.

I 3 dager ved Alcor møter vi hovedpersonen Trym på vei hjem, i det han oppdager en mystisk gjenstand. Med utgangspunkt i en rolig skitur i skogen, åpnes det opp for en fantastisk reise til verdensrommet, mellom virkelige og oppdiktede stjerner og fenomener. I dette intervjuet med forfatteren får vi historien bak boken. Hvordan begynte det hele, og hvordan føles det å endelig være i mål?

Kjøp boken hos Bokkilden

Gratulerer med bok; Hvordan føles det å holde den ferdige boken i hånden?

Det er stort! Det man har gått og ruget og tenkt på, redigert og finpusset på, ligger nå mellom to permer og kan ikke endres, med mindre det trykkes nytt opplag, da...
Men det at man ikke lenger kan endre på noe i boken er jo også litt skummelt. Det er vanskelig å sette den berømte grensen for finredigeringen. Hadde det ikke vært for at forlag, setterier og trykkerier har deadlines, så hadde vel forfattere aldri klart å sette den berømte streken og Norge ville vært et bokfattig land …

Hvordan har din vei fra idé til bok vært?

Da jeg var 13-14 år, dukket en gjenstand opp fra stien da jeg var ute og red på hesten. Hesten ble redd og kastet meg av. Altså var det ikke et synsbedrag …
En slik opplevelse sitter i ens sjel så lenge man lever. Julen 2003 satte jeg meg ned og begynte å skrive på en bok med denne opplevelsen som innfallsvinkel. Selve boken ble relativt raskt ferdig, så resten av tiden har vært forbedring, endring og finpuss. Slik tar tid, sinnsykt mye tid, mye mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Hver eneste setning må smakes på og hvert eneste ord må vurderes. Jeg har lest mye høyt for meg selv for å lytte på klang og rytme.

Fortellingen din er illustrert. Er det stor forskjell på de bildene illustratøren har laget og de du som forfatter så for deg i skriveprosessen?

I et lite forlag har man større mulighet for å komme med egne innspill. Jeg har selv kommet med utkast og ideer til bildene. Jeg er ikke særlig flink til å tegne, men så tydelig for meg hvordan jeg ønsket det, og forsøkte å overføre disse indre bildene til tegnerne.

Til enkelte bilder laget jeg ganske detaljerte utkast, mens på andre ba jeg tegnerne komme med forslag. Vi jobbet tett sammen og la svært mye arbeid i illustrasjonene.

Jeg ville hatt store problemer med å la et forlag bestemme forsiden på boken. Det må være en ille følelse dersom tegningene ikke gjenspeiler det man selv ser for seg i sitt indre. Rett og slett en forbigåelse av forfatteren. Forsiden er viktig, særlig på en barnebok. En redaktør sa til meg en gang at en barnebok de hadde gitt ut trolig solgte mye dårligere enn forventet fordi forsiden ble for kjedelig. Det er sikkert mange forfattere som synes det er helt greit at forlaget ordner alt med bildene. De ønsker bare å skrive og er glad for at forlaget ordner med resten. Selv er jeg er ekstremt opptatt av layout og bilder. Både fordi jeg synes det er svært viktig, men også fordi jeg personlig synes det er utrolig spennende å planlegge hvilke ting fra boken som skal illustreres og hvilke detaljer som skal være med.

Lager man først en bok, med den store innsatsen dette normalt krever, så bør det også legges stor vekt på forside og tegninger.

Dersom forfatteren har klare føringer på forside og illustrasjoner så blir det rett og slett galt at en tegner (som ofte ikke engang har lest boken) skal lage disse på egen hånd.

Din forlovede, Knut Jørgen Røed-Ødegaard, har vært fagkonsulent på boken, og blant annet sjekket alle astronomiske detaljer. Er det viktig at fakta er korrekte i en skjønnlitterær bok, eller kan man dikte om alt..?

I 3 dager ved Alcor er så godt som alle astronomiske fakta korrekte. En smule fiksjon er det likevel, men leserne ser med én gang hva dette er. Og det er poenget mitt. Man bør ikke sette leseren i den situasjon at de ikke aner hva som er fakta og hva som er fiksjon. I tillegg til at det er en skjønnlitterær barnebok, så er det også slik at barn som leser boken lærer en god del om astronomi. Det er jo da viktig at man ikke driver vranglære. De få tingene som ikke er astronomisk korrekte oppdager leserne rask. Det er nok ikke mange som tror at stjernene i de to stjernetegnene kusken og tvillingene plutselig kan begynne å bevege på seg og danne fire sifre. Og alle skjønner at de to romvesnene Blazar og Plutox har andre navn på himmellegemene enn vi selv har. De har jo et eget språk. Da ville det jo være rart om de også kalte Månen for Månen.

Skriving omtales ofte som en ensom prosess. I tillegg til å bruke fagkonsulent, sendte du første versjon av manuskriptet til en gjennomgang hos Norges Litteraturskole. I hvor stor grad synes du man bør sitte alene med et manuskript, og i hvor stor grad skal man involvere andre?

Jeg tror det er lurt å holde manuset 100 % for seg selv til det er ferdig skrevet. Spør man folk underveis, så kan det ta bort noe av gløden/den fine stemningen man kanskje er i. Tenk om du er i ferd med å skrive årets bestselger og så kommer en eller annen bekjent med kritiske kommentarer som er av en slik karakter at du ikke orker å ta frem manuset på lang tid...

Man skal ha lov til å drømme mens man skriver, tro at den virkelig blir en bestselger, at den blir oversatt til minst 20 språk og at det helt sikkert blir film av den! Så ikke la tante Marta komme med sure innspill når du er midt i drømmene!

I skriveprosessen kan man likevel, mens man sitter i sitt lønnkammer, havne langt ute på de berømte ”viddene”. Det er som ved eksamener, man må holde seg til den røde tråden. Det er jo veldig lett å havne i den fellen at man skriver for mye om det man brenner for. Selvsagt må en forfatter skrive om det han eller hun brenner for at det skal bli en bra bok, men man må porsjonere riktig. Jeg synes det er svært viktig at man får høre andres meninger på hva som er bra og hva som er mindre bra, men ikke før man har skrevet boken. Da er det lurt å la noen få lese manuset og komme med innspill. Norges Litteraturskole kom med mange konstruktive forslag til meg i denne fasen.

Når man skriver på en bok så er det helt avgjørende at man legger manuset fra seg i perioder for så å ta dette frem igjen. Da ser man boken fra fugleperspektiv. Gjør man ikke dette har man lett for å drukne i sitt eget manus. Jo flere ganger man legger manuset fra seg for noen dager/uker, jo bedre blir det for hver gang man arbeider med det igjen. Slik kan man høyne bokens nivå igjen og igjen. Spørsmålet er bare hvor mange dager og måneder man skal holde på slik... Det er her Norges Litteraturskole kommer inn i bildet og setter fortgang i sakene! Det er bedre å finne ut at tingene så raskt som mulig slik at man heller kan bruke tiden på finpussen.

Hva skal til for å få antatt et manuskript av et forlag, må man regne med mange endringer etter at manus er skrevet ut første gang?

Min erfaring er at forlagene er for godt vant, ja, bortskjemte rett og slett. Jeg fikk hele fire konsulentuttalelser på boken, og det må jo sies å være svært bra tatt i betrakting at det kun er ca 5 % som får det. (Av disse igjen er det visstnok bare 1-2 % som blir til bok …)

Så er det hva som står i disse konsulentuttalelsene, da…

De skriver hva som er bra, hva som er veldig bra (fikk faktisk også en del skryt, det er jo noen som bare får svartmaling og forsøker å psyke ut den arme debutant/forfatter...) og hva som er svakt.

Poenget er at når man først har kommet seg igjennom det første nåløyet og forlaget tar seg bryet med å skrive en konsulentuttale, så har man på en måte bevist at man er på et visst litterært nivå. Da er det rett og slett tåpelig at forlagene skriver at det og det er veldig bra, vi lot oss virkelig rive med, men vi synes det kunne vært litt mer slik og slik ... Hvorfor kan ikke forlagene tro på at forfatteren faktisk klarer å endre disse tingene? Tror de vi ikke tåler kritikk, gjemmer manuset og ikke tør se verden i øynene eller at vi faktisk er så lite arbeidsomme at vi ikke gidder å jobbe videre med manus?

Noen hevder at forlagene (i hvert fall de største) er så bortskjemte at de skal ha alt fiks ferdig slik at de bare kan sende det avsted til trykkeriet. Det kan nok være mye i dette. Er man kjendis eller etablert forfatter gjelder selvsagt ikke dette. Da er forlaget villig til å gå mange runder med redigering. En redaktør fortalte meg for ikke så lenge siden at det var helt vanlig å gå både åtte og ni runder med en av Norges mest kjente barnebokforfattere. Forlaget vet jo at boken vil selge, så det er vel verdt å bruke tid og penger på redigeringsarbeid. Er du debutant derimot, ligger du tynt an når det gjelder å få denne hjelpen.

Kommer det flere bøker fra deg?

Jeg har fire manus ”på gang”. Man er jo ofte i ulike stemninger. Det gjelder å ha et manus for hver stemning…

NL: Hva er dine beste tips til andre som ønsker å få tekstene sine utgitt?

Dersom økonomien tillater det, bør man bare fortsette å skrive. Når manusene har ligget en stund, tar man dem frem, og man vil da ofte oppdage ting man ikke har sett tidligere. På denne måten høyner man systematisk nivået på manusene og sjansene for å få napp hos forlagene, øker.

Får man ikke napp og man har stor tro på sitt manus, får man gjøre som Wayne Dyer gjorde med boken ”Elsk deg selv”, som han hadde visstnok bare hadde brukt 13 dager på å skrive. Han fylte opp bilen med 400 eksemplarer, satte seg i bilen og reiste rundt i et år for å markedsføre den. Etter dette sa at han følgende ” Jeg tror enhver bok kan bli en bestselger bare man satser helhjertet på det.” Han tjente over 50 millioner på boken…

Vel, slikt er nok likevel enklere i USA enn på norske kuveier og med et heller lite spontant folkeslag som kanskje ikke i like stor grad verdsetter slikt pågangsmot…

Vi takker for intervjuet og ønsker deg lykke til med neste bok!

Les mer om boken på forlagets nettsider: www.mavkot.no